Råd til pårørende

Det kan være hjerteskjærende å se at den man er glad i har det vondt og ikke klarer å ta del i livet på samme måte som før. Man kan som pårørende kjenne seg maktesløs og oppleve at man ikke når frem. Mange er i villrede og lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe. Det er vanlig at bekymringstanker melder seg. Noen opplever også økt konfliktnivå, krangling og uenigheter hjemme. Kanskje må man ta mer ansvar i hjemmet eller for barna, eller kanskje også for den voksne som har utviklet en angstlidelse. Dette kan være slitsomt og medføre økt belastning. Det er ikke uvanlig å kjenne på sinne i det ene øyeblikket og skam over egne reaksjoner i det neste. Vit at det er helt normalt å kjenne på en rekke ulike følelser og at dette ikke er en lett situasjon å være i.

Det er svært ubehagelig å kjenne på angst. Når man har angst er kroppen i noe vi kaller alarmberedskap, som innebærer en rekke ubehagelige symptomer. Det kan føles som at livet til en selv eller de man er glad i står på spill og man får et intenst ønske om å sikre seg og lette ubehaget. Selv om det er veldig ubehagelig, er angst i seg selv helt ufarlig og kroppen klarer å håndtere angsten selv. Du som pårørende trenger heller ikke å gjøre noe for å dempe den andres angst. Angsten vil gå over av seg selv til slutt. Man kan sammenligne angstreaksjonen med en alarm som skal varsle om at det kan være fare på ferde. Alarmen er støyende og ubehagelig, men ikke farlig i seg selv. På samme måte som en alarm, skal fryktsystemet vår varsle oss om mulige farer. Dette er et nyttig og nødvendig system å ha. Det ville være rart om systemet som skal hjelpe oss med å overleve var skadelig i seg selv.

En angstlidelse er noe man har - ikke noe man er. Angst skyldes ikke at noe er ødelagt eller feil i hjernen og kroppen. Det er heller ikke slik at folk med vilje velger å få en angstlidelse. Angsten gjør gjerne at de unngår situasjoner de tidligere mestret, eller gjør ulike tilpasninger i hverdagen sin. De fleste ønsker egentlig ikke å gjøre dette. De beskriver at angsten fratar dem friheten og truer med katastrofer som gjør at de ikke våger å trosse den. Som pårørende kan man fort begynne å klandre personen selv for dette. Det er vanlig at den som har lidelsen også synes det er vanskelig å skille mellom angstlidelsen og egne ønsker. Dette gjør det ofte ekstra vanskelig å stå imot angsten. Vi anbefaler å forsøke å skille den du er glad i fra angstlidelsen sin. Dette er særlig nyttig når man skal i gang med å bryte ut av angstlidelsen. Dette kan hjelpe personen med å komme i kontakt igjen med den de egentlig er, noe som bidrar positivt når de ikke lenger skal la angsten bestemme.

Vi hører ofte fra pårørende at de ikke skjønner hvorfor den andre blir så redd og at det er så vanskelig å trosse angsten. Man tenker at det er jo ikke noe å være redd for og at angsten ikke gir mening. Når noen har fått en angstlidelse har man blitt lurt til å tro på angsten. Man havner inn i en ond sirkel som stadig bekrefter og forverrer problemet. På denne måten kan man få angst for ting man ikke var redd for før, eller som andre ikke bryr seg om. Vi ser at det ofte er nyttig for pårørende å få informasjon om hva som opprettholder angstlidelse, og hvordan man kan ta seg ut av den. Dette kan hjelpe en til å forstå den andre bedre.

Som pårørende kan man tenke at personen bare må “skjerpe seg” og utsette seg for det de er redde for. Sitter man fast i en angstlidelse kan dette imidlertid være svært vanskelig. De har som regel utsatt seg selv for dette gjentatte ganger, men sitter igjen med dårlige erfaringer og at angsten ikke blir bedre. Vi tenker at nøkkelen til endring ligger i måten man gjennomfører eksponeringen på. For å komme ut av en angstlidelse krever det at man møter angst på en ny og mer hensiktsmessig måte. Dette er et viktig fokus i angstbehandling, nettopp fordi det er så vanskelig å få til på egenhånd.

Flere pårørende sier at de mange ganger har fortalt den de er glad i at dette ikke er farlig. Man har forsøkt å gi logiske argumenter for hvorfor det det ikke er farlig. Personen som er rammet av en angstlidelse vet som regel at angsten er irrasjonell og overdreven. Det er med andre ord ikke noe i veien med fornuften, men heller at følelsene og katastrofetankene blir så overbevisende at man ikke våger å ta sjansen på å trosse det. Fordi angst ikke lar seg overtale med ord, men gjennom handling, gir det ikke mening å forsøke å snakke angsten til fornuft. Veien ut av en angstlidelse handler om å ta sjansen på å stole på fornuften sin igjen og møte ubehaget som at det er ufarlig. Når man gjør dette i praksis, gjennom konkrete handlinger og valg, vil følelsene og tankene etterhvert spille på lag med fornuften.

Selv om det kan være velmenende med råd, forslag og overtalende ord, klarer man ikke å bryte ut av angstlidelsen hvis man ikke tar valget om å gjøre det selv. Eksponeringstrening virker best når man gjør det helhjertet. Derfor er det viktig at valget om å gå i gang med behandling og bryte med angstlidelsen kommer fra personen selv. Noen ganger kan det være vanskelig for den som er rammet å bestemme seg for å bryte med angstlidelsen. Vi ser at det ofte er nyttig å snakke med en behandler med høy kompetanse på angstlidelser for å finne ut hva det er som hindrer vedkommende i å ta valget.

Mange pårørende havner i en behandlerrolle overfor den med angst. Man vil jo ikke at den man er glad i skal ha det vondt og vil så gjerne hjelpe. Problemet med dette er at det er slitsomt, man havner i en rollekonflikt og det er vanskelig å holde hodet kaldt når man selv er berørt. Det å ta seg ut av en angstlidelse er krevende og ofte trengs det profesjonell hjelp av noen med høy kompetanse på angstbehandling for å få til snuoperasjonen som er nødvendig.

Et kjennetegn ved angstlidelser er at angsten på ulike måter inntar livet og blir styrende. Dette gjelder livet til personen selv, men vi ser at angsten ofte også skaper ringvirkninger i livet til de som står nær. Siden det er vondt å se at den man er glad i lider, er det fort gjort å forsøke å dempe angsten på ulike måter. Dette kan være å stadig forsikringer som “det går bra” eller “det du er redd for kommer ikke til å skje”. Det er også vanlig at man i beste mening følger den man er glad i til ulike aktiviteter, tar over ansvarsområder i livet eller gjøre andre tilpasninger for å lette angsten. Dette kan virke beroligende der og da. Ulempen er at jo mer plass angstlidelsen får, og jo flere tilpasninger og begrensninger den setter, jo mer plass krever den. Vår anbefaling er derfor å sammen finne måter å leve hverdagen på der angsten får minst mulig innflytelse. Dette må selvsagt gjøres i samarbeid med den som er plaget av angst.

I kampen om å ta seg ut av en angstlidelse er det både motiverende og viktig med støtte fra andre. Når man selv kjenner at man er sliten og frustrert er det fort gjort å kjefte og komme med negative kommentarer. Dette kan ofte virke mot sin hensikt og vil kunne øke både konfliktnivået og angsten. Et råd til deg som pårørende er å forsøke å være en støttespiller som gir ros når de mestrer, gir mot når de står overfor tøffe valg og minner dem på å hoppe opp igjen på hesten når de opplever å ikke lykkes. Den som har lider av angst er ofte en mester i å trekke seg selv ned, og kan ha behov for noen som løfter dem opp og heier dem fram. Vi anbefaler å være en støttespiller og at dere finner en måte å være sammen på lag mot angstlidelsen.

Av og til kjenner man at man ikke har overskudd til å være en støttespiller. Kanskje man kjenner seg sliten, sint og lei. Selv om den nærmeste med en angstlidelse kan kreve mye oppfølging eller hjelp, kan det likevel være viktig å gi seg selv rom til å prioritere seg selv. Ikke gi avkall på aktiviteter som gir deg påfyll og energi. Kanskje det går an å få avlastning av andre til å følge opp den som sliter, slik at man ikke opplever å sitte med ansvaret helt alene?

Når man står midt i en situasjon der den andre har høy angst, er det vanskelig å tenke konstruktivt rundt hva som er lurt å gjøre. Vi anbefaler derfor å snakke sammen om hvordan man kan være en god støttespiller. Denne praten bør ikke tas “i kampens hete” og når angsten herjer, men når dere har et øyeblikk med ro og overskudd. Hør med den andre om hvordan du kan være en god støttespiller for dem, og hva de trenger og ønsker. Noen har behov for at familien og andre nære involverer seg mye når de skal komme seg ut av angsten, mens andre ønsker å gjøre det meste alene. Her er det store individuelle forskjeller. Vårt råd er å snakke sammen om hvordan dere kan spille mest mulig på lag i kampen mot angsten.

Når noen har gjennomgått angstbehandling og gjort en innsats for å bryte med angstlidelsen, er det lurt å legge noen nye føringer for hvordan hverdagen skal se ut fremover. Snakk sammen om situasjoner der angsten tidligere har vært styrende. Er det noe man skal gjøre annerledes nå? Hva bør man som pårørende gjøre? Vi anbefaler å sette et klart skille mellom hvordan livet var før behandling og hvordan man ønsker at livet skal være etterpå. Før handlet det gjerne mest om å komme seg gjennom hverdagen - å holde ut. I tiden etter behandling har vi fokus på å leve mest mulig fritt og godt, uten å ta hensyn til angsten eller å la denne sette begrensninger i livet.